Du ønsker å kjøpe deg en leilighet. Litt dyr, men skitt au. Du har en brukbar inntekt, ryddige økonomiske forhold. Eller ikke. Uansett, du sender en søknad til din bankforbindelse, i disse tider gjerne via e-post eller bankens hjemmeside. For å øke sjansen for et lån sender du samme informasjon til to-tre banker til. Du legger ved det som kreves; du har naturligvis scannet inn din siste lønnsslipp, kopi av din legitimasjon, du har laget et kjekt lite budsjett i Excel som viser ståa før og etter det nye boliglånet. Gjerne med detaljer ned til matbudsjett, bilbruk, klær og så videre.
I banken(e) blir søknaden mottatt, vedlegg skrevet ut og saken gitt til en saksbehandler. Som behandler saken, tar med papirene til utlånsmøtet, drøfter din situasjon med sine kolleger, gjør et vedtak. Uansett utfall, opplysningene ned til minste detalj på økonomi, yrke, sivil status, adresse, telefon med mer blir lagret i en mappe. Online og offline. Fra før av har bankforbindelsen din for (din) sikkerhets skyld lagret din signatur og ditt bilde.
Her er vel dine personopplysninger trygge?
Etter en tid får du svar. Hurra, du kan kjøpe drømmeleiligheten! Eller: pokker, der røyk drømmeleiligheten. Greit nok.
Men hva skjer med alle opplysningene hos banken? Hvor lagres alt dette? Hvor er papirutgavene av søknadene med vedlagte opplysninger? Når blir de slettet? Blir de egentlig det? Jo, de støver vel etterhvert ned. Men støvet kan blåses bort ved ‘behov’ av bankens ansatte.
Det finnes naturligvis et lovverk for dette, kalt Lov om behandling av personopplysninger (personopplysningsloven). Denne kan du lese her. Fine greier! Jeg tror imidlertid at tilgang på og omgang med personopplysninger i bankene i enkelte tilfeller er tilfeldig, det vil si at bankansatte har lett tilgang på opplysningene banken har lagret om sine kunder. For eksempel den bankansattes slekt, venner, arbeidskamerater med mer.
Heldigvis er bankansatte profesjonelle folk som følger lovverket og bankens retningslinjer. Ikke sant?
