Fant en interessant artikkel hos aftenposten.no skrevet av journalist Hilde Lundgaard med tittelen “Bygda – dømt til å dø?”. Absolutt et relevant spørsmål i dagens Norge. Artikkelen er fra i mars, men naturligvis fortsatt interessant. Den inspirerte meg til litt tankevirksomhet rundt temaet bygde-Norge.
Vi kan i artikkelen lese om bygda Rendalen som har full barnehagedekning, små klasser og ubegrenset natur. Om en familie som flyttet fra Oslo og hjem til Rendalen, og dermed økte befolkningstallet med seks personer. En familie som har satset som selvstendig næringsdrivende; de åpnet et hestesenter. Men det viser seg at befolkningsgrunnlaget er tynt, og at turistene ikke akkurat strømmer til.
Foto: Scanstockphoto
Men selv om denne familien hjalp til på plussiden i statistikken så er minussiden langt kraftigere, ingen annen østnorsk kommune har mistet flere innbyggere. Dette er èn historie om èn bygd.
Ser vi på statistikken som journalisten viser til så er det grim lesning:
Kommunene med størst befolkningsnedgang (1999 – 2009)
- Loppa (Finnmark) – 24,7 %
- Vardø (Finnmark) – 23,4 %
- Torsken (Troms) – 21,7 %
- Hasvik (Finnmark) – 21,6 %
- Ibestad (Troms) – 20,1 %
- Gamvik (Finnmark) – 18,9 %
- Leka (Nord-Trøndelag) – 18,7 %
- Rødøy (Nordland) – 17,8 %
- Moskenes (Nordland) – 17,6 %
- Røyrvik (Nord-Trøndelag) – 17,2 %
Som vi raskt ser så er det kommuner i de nordligste fylkene av Norge som rett og slett fraflyttes. Mange av disse menneskene flytter inn til nærmeste by i forhold til sin kommune, andre flytter til en av de store byene lengre sør, av disse i all hovedsak til Oslo.
Men se gjerne to ganger på tallene over. Befolkningstallet i de fire-fem øverste på lista er redusert med en fjerdedel! På 10 år! Det er ganske rått.
Greit nok, dette har vi visst om lenge. So what?
For noen år siden var faktisk håpet at den nye teknologien, informasjonsteknologien, skulle bidra til at avbefolkningen i bygde-Norge skulle bremse opp. Den nye teknologien er jo så fantastisk; man kan sitte i den innerste skog, i den øverste bygd eller den ytterste fjord og ha tilgang på det meste og å tilby det meste via Internett. Ja, jo, det finnes steder med begrenset internettilgang, men de blir færre og færre.
Men på tross av dette så har vi i de siste årene ikke sett denne effekten. Riktignok har det blitt etablert nye bedrifter i enkelte utkantkommuner, men dette har ikke bidratt til spesiell befolkningsvekst, i tillegg har en god del av de bedriftene slitt.
Hva sliter så bedrifter og kommuner med i utkantene? Jo, hovedutfordringen både innen IT-næringen og annen næring er å få tak i kvalifisert arbeidskraft. Godt utdannede folk stiller krav. Det holder liksom ikke med ei pølse på Esso eller en kaffeskvett på Coop. Det er krevende å sende barna med buss 4 mil hver vei til skolen, for deretter om kvelden å ta samme tur med egen bil for å kjøre barna til trening eller andre fritidsaktiviteter.
Foto: netfisk
Skal vi da bare velge den enkle løsningen som er å drite i bygda? Trenger vi egentlig den? Subsidiene til utkanten, til bøndene, til kommunene. Hva om vi brukte de pengene til noe annet? Så fikk utkanten være utkant og deretter vel så det?
Nei, det ville etter mitt syn være en tåpelig løsning! De eneste som skal drite i bygda er husdyrene som hører til der. Det Norge må få til er en revitalisering av bygdene, og det løses ikke bare med å tilby gratis tomt og barnehageplass, det løses heller ikke bare med pengeoverføringer.
Så hva er løsningen? Den må naturligvis være omfattende og diversert. Det som kan fungere i Loppa fungerer ikke nødvendigvis i Rendalen. Ei heller kan alle leve av å klippe hverandres hår og negler eller yte annen “service” til hverandre. Det som trengs er revitalisert og nytenkende industri, landbruk, turisme og fiske. Men tilpasset hver kommunes spesialiteter. Dette stiller sterke krav til kommunene, som absolutt alle må gå i seg selv, det må foretas en grundig revisjon av alt som foregår i alle kommuner i hele Norge.
Foto: dn.no
For enkelte kommuner kan kommunesammenslåing være en god start. Man får røsket opp i gammel, inngrodd tankegang innad i kommuneadministrasjonene, og man får i gang en ny og positiv giv. Det vil naturligvis føre til at enkelte kan miste jobben, men med et godt samarbeid mellom kommune, NAV, innbyggerne og næringsliv bør disse kunne aktiveres i nye arbeidsplasser. Ved å samle to, tre kommunebudsjett åpner det seg kanskje muligheter for å for eksempel kunne tilby flere og bedre sosiale aktiviteter? Kanskje det blir enklere å fylle et stort basseng enn tre utslitte “badekar”?
Landbruk og fiske er naturgitte aktiviteter på landsbygdene og i fjordbygdene. Men det må nytenkning til også der. Gårdsproduksjon av ost, videreforedling av kjøtt, fisk, bær, frukt, produksjon og salg av diverse håndverksprodukter, gårdsturisme, bygdeturisme, fisketurisme, klimaturisme, helseturisme, miljøteknologi med mer. Det er i grunnen mange muligheter, men for at en bonde skal tørre å satse må hun/han bli inspirert, få tilbud om planlegging og hjelp. Kanskje ikke bonden og gårdsbruket er klar over egne muligheter, kanskje de er i ferd med å gå lei og trenger inspirasjon? Økonomisk bistand i form av tilskudd, næringsfond med mer må også være tilgjengelig. Noen kommuner er i gang med mye positiv virksomhet, men svært mange sliter med fraflytting jfr statistikken nevnt over.
Foto: osteriet.no
Industri i større målestokk (fabrikker, verk) har forsvunnet i raskt tempo fra Norge. Hovedårsaken er kostnader forbundet med spesielt arbeidskraft. Lønnsnivået i Norge er for høyt. Lønnsnivået i Kina er veldig lavt. Punktum. Skal vi ha noe industri i Norge må den være svært spesialisert og etterspurt. Å bygge opp ny industri i Norge fra bunnen av vil bli meget krevende, men sastes det på produktutvikling og innovasjon er det mulig. Made in Norway var et kvalitetsstempel. Det bør det også være i fremtiden. Dyrt men godt!
Innvandrere er en for dårlig utnyttet ressurs. Arbeidsledigheten blant enkelte innvandrergrupper er svært høy, mange sliter med å komme inn i arbeidslivet. Årsakene er mange; for eksempel mangel på utdanning som samsvarer med norske arbeidsgiveres behov, dårlige språkkunnskaper med mer. Uten å bli for romantisk er jeg alikevel ikke i tvil om at mange av våre innbyggere fra andre land kan bidra med nyttig kunnskap i videreforedlingen av bygde-Norge. Noen kommer fra bygder i sitt hjemland, de har håndverkerkunnskap, matlagingskunnskap, røkterkunnskap med mer. Jeg har ikke statistikk å vise til men jeg tør likvel påstå at dette er en uutnyttet ressurs. Det er liksom ikke bare for en nykommer til landet å gå inn på et gårdstun og banke på døra. Tiltak i kommunene og på gårds- og fiskebrukene må til. Holdningsendringer må til. Dører må åpnes. Nok å ta tak i, med andre ord!
Foto: Dagsavisen.no
En annen interessant utfordring er “resten” av bygda og kommunen. Det foregår i enkelte bygder forholdsvis ofte negativ pratevirksomhet; folk blir sjalu på de som prøver noe nytt. Det baksnakkes, misunnes og dritprates i det vide og det brede. Dette er et lynne hos enkelte. Her har både den som forsøker nye aktiviteter og kommunen ansvar i å informere folk om dette “nye”. Forklare viktigheten av at noen er villig til å satse på noe nytt, og forklare tapet det blir for alle i kommunen hvis dette nye ikke lykkes. I stedet for å prate drit må “resten” av bygda heller skryte. Kanskje de kan bidra med noe også?
Positivitet, samarbeid, nytenkning, insentiver for tilflytting, sosiale tilbud, økonomiske hjelpemidler, kommunal bistand, NAV, UDI, Staten med mer i tilfeldig rekkefølge. Dette trengs, alle må bidra mer og det nå!
