Når det skjer drap i Norge, og da spesielt på mindre steder eller i boligfelt, så er ofte det første man hører fra folk i området at “det er utrolig at slikt kan skje her.” “Det er jo sånn som skjer i USA”. “Vi flyttet fra Grünerløkka og hit fordi..”. “Her er det så stille og fredelig.”
I dag har en kvinne blitt skutt og drept ved sin arbeidsplass på Slettaelva i Tromsø av sin tidligere samboer. Samboeren har tydeligvis deretter skutt seg selv, og holdes i livet ved Universitetssykehuset i Tromsø. Mannen var ansatt i politiet.
Det jeg ofte tenker når jeg hører slike uttrykk som nevnt over er: hvorfor er det utrolig? Hva er det som gjør at et drap godt kan skje andre steder (helst i et annet land), men ikke akkurat her? Om en person bor i Berlin, New York, Oslo, Tromsø, Ytre Billefjord eller indre Bakkebygrend så kan det vel bikke over? Folk tror tydeligvis at akkurat der de bor er verdens tryggeste sted. Det er kanskje det, men menneskesinnet er innviklet, og en handling avgjøres ikke bare av hvor man bor. Det skjer tross alt en del drap i Norge på mindre steder. På mindre steder og i boligfelt verden over også.
Tromsøs ordfører Arild Hausberg uttaler at “dette kunne skje her i Tromsø er helt ubegripelig.” Så om det hadde skjedd på Grünerløkka eller aller helst i utlandet så hadde det vært begripelig og vi hadde trukket på skuldrene?
Ja, det er kanskje nettopp det vi gjør. Men når vold kommer nært innpå en, da først reagerer man. Et drap er ubegripelig, uansett hvem, hva, hvor.
Tankene går til de pårørende. Både til offerets og gjerningpersonens.
LarsTS 