Navnene, bildene offentliggjøres. Gutt 16 år. Gutt 18 år. Jente 16 år. Gutt 17 år. Jente 17 år. Gutt 23 år. En rekke med navn. Unge mennesker samlet for å oppleve, lære, leke, diskutere. Et trinn på veien videre i livet. Ikke bare knakk trinnet; hele stigen ble revet bort for mange av dem.
Også voksne som brukte sine ressurser på å bidra med gode handlinger på øya. Brutalt revet bort.
Foto: Per Flåthe/Dagbladet
Det gjør så utrolig vondt å tenke på den uutholdelige frykten de opplevde. Det å se søsken, venner og bekjente i samme redselsfulle situasjon bli drept foran øynene på en. Mer. Det å gjemme seg i et trangt rom sammen i frykt og høre terroristens skyting, skritt og latter utenfor. Mer. Det å se en person i en uniform du stoler på plutselig dra våpen og skyte for å drepe. Mer. Det å høre mange forskjellige mobiltelefoner ringe med diverse lystige toner. Uten å bli besvart. Mer. Det å løpe for livet, snuble i kropper, falle og slå seg, med lyden av skudd, skrik og forfølgende skritt rett bak. Mer. Det å legge på svøm i kaldt vann, tynget av våte klær og ekstrem frykt, høre at du blir beskutt og skjønne at det er for langt over. Mer. Det å se en båt komme mot deg med personer i lignende uniformer. Stole på? Berges eller dø?
Dette og mer til opplevde disse menneskene på Utøya. Årstallet er ikke 1940 men 2011. 22. juli 2011. Det gjør så jævlig vondt.
Mange overlevde. Alle merket for livet. Mange ble drept. Ingen skal noensinne bli glemt.
Alle vi andre som opplevde disse ufattelige terrorhandlingene på trygg avstand, via sosiale medier, radio, tv. Vi ble sjokkerte, rystet, skremte, sinte, triste. Vi er også merket for livet. Men vi mistet ikke en bror, søster, sønn, datter, mor eller far. Venn, kjæreste, nabo. Ufattelig umistelig uerstattelig ulidelig.
Jeg tenker også på mennesker rundt om i verden som lever i konstant frykt. Frykt for å miste sine nærmeste eller eget liv. I Norge var denne frykten unntaket. Andre steder er den dessverre regelen.
Ved å stå samlet og enes om å debattere alle tanker og holdninger verden over kan vi gå videre. Ved å forstå at vi ikke alltid har rett, våre svar og løsninger er ikke one size fits all. Vi kan også lære av andre.
Men kanskje viktigst av alt: ved å snakke med og involvere de rundt deg. Ta en prat med mobberen og offeret. Dele noen gode ord med den utstøtte. Ta dem med. Gå videre. Sammen!
LarsTS 