En hyppig brukt forklaring er “bøndene er kravstore”. Det kan nok i enkelte tilfeller være riktig, men ser man på dagligvarekjedene er nok sistnevntes krav til høy fortjeneste hovedforklaringen.
På dagbladet.no kan vi se krone-glisene til familien Reitan, far sjøl ler og sier:
– Rema går knallbra, ja vanvittig og helt toillat bra. Tallene går rett til værs, det er helt vilt
Det er jo hyggelig. For dem. Men en slik vanvittig fortjeneste som de og de to-tre andre store matvarekjedene har så er det ikke rart mat er dyrt. En butikkjede blir ikke lavpris bare fordi eierne sier at den er det. Om en selger sier til deg at “dette er billig”, så vil jo de fleste sjekke hos andre forhandlere før de kjøper. Eller? Men blant matvarekjedene hersker det omtrent et totalt monopol (selv om det er to-tre deltagere), dermed gir det ikke oss fobrukere større valgfrihet. Kjedene kan justere prisene etter hva konkurrenten har, og legge seg omtrent på det samme, og dermed ha samme gode fortjeneste. Kundene har ingen ting å stille opp med mot dette.
For en tid tilbake kom den tyske lavpriskjeden Lidl til Norge. Den fikk virke rundt tre år, etter det jeg kunne se så var vel Lidl-butikkene omtrent like mye besøkt som de andre butikkene. Men så kom meldingen om at det går dårlig med Lidl, deretter kom meldingen om at Reitan&Co kjøpte opp Lidls rester i Norge og Lidl trakk seg ut av landet. Interessant! Min ringe teori er at Lidl ble presset ut av Norge, da blant andre Reitan&Co syntes den nye konkurrenten ble for tøff, derfor ga de Lidl et tilbud de ikke kunne avslå.
Jeg venter i spenning på at noen nye skal tørre å prøve, men man kan lure på hvem det skulle være. De må ihvertfall ha gøts og pæng.
LarsTS 