Lagring av personopplysninger i bankene

Du ønsker å kjøpe deg en leilighet. Litt dyr, men skitt au. Du har en brukbar inntekt, ryddige økonomiske forhold. Eller ikke. Uansett, du sender en søknad til din bankforbindelse, i disse tider gjerne via e-post eller bankens hjemmeside. For å øke sjansen for et lån sender du samme informasjon til to-tre banker til. Du legger ved det som kreves; du har naturligvis scannet inn din siste lønnsslipp, kopi av din legitimasjon, du har laget et kjekt lite budsjett i Excel som viser ståa før og etter det nye boliglånet. Gjerne med detaljer ned til matbudsjett, bilbruk, klær og så videre.

I banken(e) blir søknaden mottatt, vedlegg skrevet ut og saken gitt til en saksbehandler. Som behandler saken, tar med papirene til utlånsmøtet, drøfter din situasjon med sine kolleger, gjør et vedtak. Uansett utfall, opplysningene ned til minste detalj på økonomi, yrke, sivil status, adresse, telefon med mer blir lagret i en mappe. Online og offline. Fra før av har bankforbindelsen din for (din) sikkerhets skyld lagret din signatur og ditt bilde.

Her er vel dine personopplysninger trygge?

Etter en tid får du svar. Hurra, du kan kjøpe drømmeleiligheten! Eller: pokker, der røyk drømmeleiligheten. Greit nok.

Men hva skjer med alle opplysningene hos banken? Hvor lagres alt dette? Hvor er papirutgavene av søknadene med vedlagte opplysninger? Når blir de slettet? Blir de egentlig det? Jo, de støver vel etterhvert ned. Men støvet kan blåses bort ved ‘behov’ av bankens ansatte.

Det finnes naturligvis et lovverk for dette, kalt Lov om behandling av personopplysninger (personopplysningsloven). Denne kan du lese her. Fine greier! Jeg tror imidlertid at tilgang på og omgang med personopplysninger i bankene i enkelte tilfeller er tilfeldig, det vil si at bankansatte har lett tilgang på opplysningene banken har lagret om sine kunder. For eksempel den bankansattes slekt, venner, arbeidskamerater med mer.

Heldigvis er bankansatte profesjonelle folk som følger lovverket og bankens retningslinjer. Ikke sant?

Databasedrift flyttes til utlandet

De siste dagene har vi kunne lese at EDB Business Partner lar datterselskaper i Ukraina drifte norske banksystemer. I dag fikk vi vite at Telenor har søkt om tillatelse til å flytte drift og vedlikehold av databaser med personopplysninger til Ukraina.

Det er i mitt syn svært betenkelig at drift av store persondatabaser som norske banker og Telenor har ansvaret for flyttes utenfor landets grenser. Dette har med grunnleggende sikkerhet å gjøre; kontroll over personopplysninger tilhørende landets innbyggere skal være innenfor landets egne grenser. Det er flere årsaker til det; den viktigste er å ha 100% trygghet for at disse dataene ikke havner i uvedkommendes hender. Også årsaker som naturkatastrofer og uroligheter i landet der databasene driftes er viktige.

Ukraina har utvilsomt svært dyktige fagfolk innen IT-sektoren, og på grunn av lave lønns- og driftskostnader er det sikkert økonomisk meget gunstig å flytte drift av databaser fra Norge til Ukraina. Men Ukraina har dessverre blitt mer kjent for sine dyktige hackere og virusskapere. Det spesielle er at noen av disse har spesialisert seg innenfor banksektoren(!), et av de nyeste og mest kjente formene for angrep er et såkalt MITB (Man In The Browser), her et sitat fra Threatpost:

Man in the Browser a.k.a MITB is a new breed of attacks whose primary objective is to spy on browser sessions (mostly banking) and in that process intercept and modify the web page contents transparently in the background. In a classic MITB attack, it’s very likely that what the user is seeing on his/her browser window is not something which the actual server sent. Similarly, what the server sees on the other end might not be what user was intending to send.

Les mer om MITB hos Threatpost.

Dette er som vi skjønner skumle greier. Slike type angrep er naturligvis uavhengige av landegrenser, man kan derfor ikke umiddelbart trekke konklusjonen at det er mer usikkert å ha databasedrift i Ukraina enn i Norge. Databasedriften går sin gang selv om det sitter noen hoder rundt om i landet og hacker. Men jeg synes likevel det er betenkelig å flytte drift av banksystemer til et land hvor det finnes spesialister på å hacke nettopp banksystemer. Jeg er som tidligere nevnt betenkt når det gjelder å flytte persondatabaser ut av landet i det hele tatt.

Vil ta med et punkt til som gjør drifting av norske databaser i Ukraina spesielt: FBI har opprettet en egen gruppe etterforskere mot cyberkriminalitet nettopp i Ukraina! Dette fordi landet er kjent for å være opphavet til flere kjente hackerangrep og virus. Les mer om FBI og Ukraina (og et par andre land) hos Computerworld, jeg tar med et viktig sitat fra saken her:

Security experts say the Ukraine is home to a large number of online scammers and the creators of bank-account-emptying malware such as the Zeus Trojan. “Ukraine’s a huge problem,” said Paul Ferguson, a researcher with Trend Micro. “I would rank it above Russia right now.”

Jeg har i et blogginnlegg i fjor tatt til orde for at Norge snarest må på banen og få etablert store datasentre til Norge. I innlegget mitt kan du lese om de store (Google, Amazon med fler) som var (er fortsatt?) på utkikk etter steder å ha et av sine enorme datasentre, hvor muligheten for miljøvennlig og sikker drift ligger til grunn. Vi har tomme fjellhaller, vi har nær ubegrenset tilgang på vannkjøling med mer.

Det vi nå ser er at store, norske IT-selskaper heller flytter drift av databaser UT av Norge. Det er en betenkelig utvikling. Som nevnt på grunn av sikkerhet. Når det gjelder vern av personopplysninger bør nettopp vernet gå foran kostnadene. Jeg er imidlertid sikker på at det ville la seg gjøre å drifte supermoderne, miljøvennlige datasentraler i Norge uten at det skulle koste så vanvittig mye mer enn i andre land.

I påvente av etablering av store, nye datasentraler i Norge får vi håpe at driften i Ukraina går bra og upåvirket av hackere.

EU’s datalagringsdirektiv? Vi overvåkes allerede…

Jeg mener det er naivt å tro at vår aktivitet på Internett ikke overvåkes og lagres allerede. Det er flere grunner til det, to av dem her: den ene har jeg beskrevet i mitt tidligere blogginnlegg “Metoder for nettovervåkning og nettsensur” der jeg blant annet går inn på USAs overvåkning av datatrafikk spesielt etter 11/9. Den andre er svenskenes FRA-lov, som gjør at data- og telefonitrafikk kan overvåkes i Sverige. Mye av norsk datatrafikk “passerer” servere både i Sverige og USA.

Det foregår nå et bloggopprop mot EU’s datalagringsdirektiv som jeg også deltar på via et innlegg på min blogg her. Datalagringsdirektivet er viktig å holde fokus på, noe også journalist Andreas Wiese er inne på i artikkelen “Vår tapte frihet” på dagbladet.no 28.07.09. Wiese skriver innledningsvis “Du, jeg og alle nordmenn vil nå bli ofre for totalitær overvåkning”. Joda, men jeg mener altså at det er naivt å tro at vi ikke allerede er overvåket. Data lagres nok så lenge det er nødvendig. Så vi blir ikke ofre for overvåkning, vi er det.

Norge har f.eks. Politiets sikkerhetstjeneste (PST) og Etterretningstjenesten. Disse har viktige oppgaver i forbindelse med rikets sikkerhet. Men skal de spore opplysninger så må nesten overvåkning til, og da spesielt av Internett.

En person som kaller seg BillyQuiz kommenterer andre svar til nevnte Wieses innlegg ( i innleggets kommentarfelt) med blant annet følgende: “The statement “if you’ve got nothing to hide then you’ve got nothing to fear” is a false dichotomy. It assumes that there are only two positions when there’s a whole spectrum of them.” Det er et meget godt poeng.

Det er viktig å ha fokus på datalagringsdirektivet, det er også viktig at de poltiske partiene og Regjeringen tar standpunkt til det. Men samtidig må man være klar over at det ikke kommer til å bety overvåkningen starter først hvis/når datalagringsdirektivet er satt i verk. Jeg tror at overvåkningen og datalagringen pågår nå. Enten vi vil eller ei.

Politiske partier må ta standpunkt til EUs datalagringsdirektiv før valget!

Personvern er en grunnleggende verdi i et demokrati. Personvernet innebærer en rett til å være i fred fra andre, men også en rett til å ha kontroll over opplysninger om seg selv, særlig opplysninger som oppleves som personlige. Etter Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) artikkel 8 er personvern ansett som en menneskerettighet.

Med en mulig norsk implementering av Datalagringsdirektivet (direktiv 2006/24/EF), som pålegger tele- og nettselskap å lagre trafikkdata om borgernes elektroniske kommunikasjon (e-post, sms, telefon, internett) i inntil to år, vil nordmenns personvern bli krenket på det groveste. Datalagringsdirektivet ble vedtatt av EU 15. mars 2006, men fremdeles har ikke alle de norsk partiene offisielt tatt stilling til om direktivet skal gjøres til norsk lov eller ikke. Gjennom EØS-avtalen har Norge en reservasjonsrett. Denne har aldri før blitt brukt, men så har man heller aldri stått overfor et direktiv som representerer en så stor trussel mot demokratiets grunnleggende verdier som det datalagringsdirektivet gjør.

Vi krever at samtlige politiske partier – og ikke minst regjeringen – sier ifra nå før valget om de vil gjøre datalagringsdirektivet til norsk lov eller ikke. Å ikke ta stilling, slik som de fleste politiske partiene på Stortinget (med unntak av Venstre og SV) har gjort i over tre år, er det samme som stilltiende aksept. Partiene må ta stilling nå til datalagringsdirektivet!

Du kan bli med på kampanjen ved å bruke denne teksten eller en variant av den på egen nettside. Du kan også støtte saken ved å spre budskapet på twitter, identi.ca, facebook, origo eller andre nettsteder du anser som relevante. Du kan også snakke med folk du møter på jobben, hjemme, på kafé og i ferien. Du bør også signere oppropet mot EUs datalagringsdirektiv, melde deg inn i facebookgruppa mot direktivet og støtte liberalerens epostkampanje. Dersom du vil lære mer kan du starte med å lese artikkelen Alle nordmenn skal overvåkes på Dagbladet.no. For mer detaljert informasjon se EMK artikkel 8 og Reservasjonsrett EØS.

“Regjeringen må ta stilling nå – si nei til datalagringsdirektivet!” er publisert med lisensen Creative Commons Attribution-Share Alike 3.0 Norway License. I korthet betyr det at du fritt kan bruke denne teksten (til og med gjøre endringer) på egne sider, så lenge du bruker samme lisens og lenker tilbake til Carl Christians orginale bloggpost. Du finner denne teksten, inkludert HTML-koden for linker og bilde, her (OBS: Vær oppmerksom på at den siden er en wiki som alle kan endre. Husk å forhåndsvise bloggposten din og teste om alle linker er riktige før du publiserer).

Metoder for nettsensur og nettovervåkning

Senest på dagens dagbladet.no kan vi lese: “Slik skal Kina og Iran stanse Twitter, YouTube og Facebook“. Saken handler om hvordan Kina og Iran forsøker å sensurere og delvis sperre tilgangen til enkelte tjenester på Internett.

Saken nevner også Kinas nye superfilter for Internett kalt “Green Dam Youth Escort“. Dette filteret skal inneholde funksjoner kjent fra “Deep Packet Inspection”. Kina skulle sette i gang “Green Dam Youth Escort” 1. juli i år, men har blitt forsinket. Det er snakk om en overvåkningsprogramvare som skal preinstalleres på alle nye datamaskiner som selges i Kina, og som blant annet skal filtrere vekk pornografi. Men det blir hevdet at et slikt filter også kan benyttes til overvåking, selv om Kina avviser dette. Kina hevder også at PC-brukerne selv kan velge om de vil at filteret skal installeres.

Det jeg finner interessant er valget av strategi fra de forskjellige nasjoner. Nå skal jeg raskt nevne at jeg overhodet ikke kjenner til noen av disse landenes overvåknings- og sensurstrategier for Internett, men en del kan man jo lese og tenke seg til.

Kina og Iran har fått mye oppmerksomhet i media de siste ukene, og det med rette. De har tildels effektivt klart å stoppe publisering på Internett fra folket, men enkelte har via omveier klart å sende sine tweets og e-poster eller lastet opp sine mobilvideoer på YouTube. Dette har fått svært mye oppmerksomhet rundt om i verden, og blir i all hovedsak sett på som sensur og frarøving av grunnleggende menneskerettigheter. Jeg har forøvrig i mitt forrige blogginnlegg vært innom dette med Twitter og andre sosiale medier i konfliktsoner; svært mange har ikke tilgang til Internett eller mobiltelefon i utgangspunktet, de færreste blir hørt.

Strategien til Kina og Iran er åpenlys og lett gjennomskuelig, jfr all oppmerksomhet og motstand den får. En annen strategi de kunne valgt er den USA (og muligens en del andre ressurssterke land) benytter. USA har i svært mange år overvåket kommunikasjon. I utgangspunktet kommunikasjon mellom brukere i USA, men også mellom brukere i USA og resten av verden. En nøkkelrolle i dette arbeidet har The National Security Agency (NSA), som tidlig iverksatte overvåkning. Et etterhvert kjent prosjekt er det såkalte Project Shamrock som sto for en effektiv overvåkning under og etter 2. verdenskrig. Alle telegrammer sendt via de tre store operatørene ITT, RCA Global og Western Union ble kopiert over på mikrofilm og hentet til NSA’s hovedkvarter for analyse. Denne overvåkningen ble først avdekket på midten av 70-tallet.

Etter 11. september 2001 hadde USA et sterkt behov for informasjon, de fryktet flere angrep og følte at de ikke hadde god nok oversikt. De skal riktignok ha hatt info før 11/9 om at det skulle skje et større angrep, men den ble ikke trodd/forstått. Om dette er det skrevet mangt og mye, fakta og feil.

At det er snakk om en enorm mengde kommunikasjon i og mellom land vet vi alle. I USA gjorde amerikanske statsborgere i 2001 1.2 milliarder vanlige telefonsamtaler og 800 millioner mobiltelefonsamtaler. Pr. dag. E-poster økte med 1.000 millarder stk pr. år siden 2000. Med andre ord en heftig å jobb å overvåke slik trafikk, enda mer å finne “korrekt” informasjon og evt. reagere på den.

USA hadde i år 2001 noen av verden største telekommunikasjonsfirmaer (f.eks. Global Crossing, Worldcom MCI og AT&T), disse firmaene og andre har store “teleswitcher” som svært mye telefon- og datatrafikk kanaliseres gjennom. Data- og telefonitrafikk er imidlertid ikke begrenset innenfor et land. En e-post fra en bruker i et land til en bruker i et annet land passerer gjerne switcher i flere andre land. Dermed vil en overvåking av slik trafikk i f.eks. USA berøre flere enn amerikanske statsborgere.

Dette passet sikkert NSA godt rett etter 11/9, da de hadde et sterkt behov for øket overvåkning også av personer utenlands. De utviklet avanserte søkemotorer som fant de “rette” frasene i all tele- og datatrafikken de hadde oversikt over. De ønsket å benytte denne avlyttingen til å jakte på kjente terrorister og potensielle terrorister, deres supportere og de som finansierte dem. Så i oktober 2001 signerte president Bush en ordre som ga NSA med hjelp av telekomselskapene lov til å (fortsette) overvåke all data- og telefonitrafikk. De benyttet/benytter blant andre den tidligere nevnte teknikken Deep Packet Inspection som du kan lese mer om ved å klikke på linken. Er et eget avsnitt om DPI og USA der.

Etter 11/9 startet også USA en grundig overvåkning av finansielle transaksjoner med god hjelp av First Data og Western Union. Sistnevnte har en lang historie når det gjelder kommunikasjon og transaksjoner, de hadde oppe å gå den første transkontinentale telegraflinjen helt tilbake i 1861. Og fortsatt benyttes Western Union til pengeoverføringer i mange land som ikke har et like velutviklet bankvesen som f.eks. Europa og USA.

Kanskje jeg skulle komme til poenget snart! Joda, du har sikkert skjønt hva jeg vil frem til; det er to måter man kan overvåke/sensurere Internett og annen kommunikasjon på:
–  Kina/Iran-måten: åpenlyst sperre tilgangen til mye brukte tjenester på Internett, evt. sperre helt av alt
– USA-måten: la ting flyte fritt på Internett og heller samle inn og analysere stort sett alt hva som blir skrevet og sagt

Ingen av disse metodene er verken tale- og trykkefrihet eller demokratisk. De er, for å bruke et slitt uttrykk: Big Brother. Eller kanskje mer likestillingsvennlig og korrekt: Big Brothers and Sisters. De overvåker oss. Om vi er grønn i ansiktet eller ei. Fordelen for “oss i Vesten” er imidlertid at vi har så godt som uavbrutt tilgang til Internett og kan skrive hva vi vil. Så får vi evt. heller ta “støyten” etterpå. Spørsmålet er jo også om denne uavbrutte tilgangen til Internett vil vedvare om vi en gang i verden får oppleve en konflikt her på berget…

Oppdatert 10.07.09:
I kveld tikket følgende tweet inn fra CNN Breaking News på Twitter: “Domestic surveillance program began soon after 9/11, intelligence agencies say” http://bit.ly/153ofQ“. Den opprinnelige (ikke forkortede) linken til nyheten finner du her.