Gå videre. Sammen!

Navnene, bildene offentliggjøres. Gutt 16 år. Gutt 18 år. Jente 16 år. Gutt 17 år. Jente 17 år. Gutt 23 år. En rekke med navn. Unge mennesker samlet for å oppleve, lære, leke, diskutere. Et trinn på veien videre i livet. Ikke bare knakk trinnet; hele stigen ble revet bort for mange av dem.

Også voksne som brukte sine ressurser på å bidra med gode handlinger på øya. Brutalt revet bort.

Foto: Per Flåthe/Dagbladet

Det gjør så utrolig vondt å tenke på den uutholdelige frykten de opplevde. Det å se søsken, venner og bekjente i samme redselsfulle situasjon bli drept foran øynene på en. Mer. Det å gjemme seg i et trangt rom sammen i frykt og høre terroristens skyting, skritt og latter utenfor. Mer. Det å se en person i en uniform du stoler på plutselig dra våpen og skyte for å drepe. Mer. Det å høre mange forskjellige mobiltelefoner ringe med diverse lystige toner. Uten å bli besvart. Mer. Det å løpe for livet, snuble i kropper, falle og slå seg, med lyden av skudd, skrik og forfølgende skritt rett bak. Mer. Det å legge på svøm i kaldt vann, tynget av våte klær og ekstrem frykt, høre at du blir beskutt og skjønne at det er for langt over. Mer. Det å se en båt komme mot deg med personer i lignende uniformer. Stole på? Berges eller dø?

Dette og mer til opplevde disse menneskene på Utøya. Årstallet er ikke 1940 men 2011. 22. juli 2011. Det gjør så jævlig vondt.

Mange overlevde. Alle merket for livet. Mange ble drept. Ingen skal noensinne bli glemt.

Alle vi andre som opplevde disse ufattelige terrorhandlingene på trygg avstand, via sosiale medier, radio, tv. Vi ble sjokkerte, rystet, skremte, sinte, triste. Vi er også merket for livet. Men vi mistet ikke en bror, søster, sønn, datter, mor eller far. Venn, kjæreste, nabo. Ufattelig umistelig uerstattelig ulidelig.

Jeg tenker også på mennesker rundt om i verden som lever i konstant frykt. Frykt for å miste sine nærmeste eller eget liv. I Norge var denne frykten unntaket. Andre steder er den dessverre regelen.

Ved å stå samlet og enes om å debattere alle tanker og holdninger verden over kan vi gå videre. Ved å forstå at vi ikke alltid har rett, våre svar og løsninger er ikke one size fits all. Vi kan også lære av andre.

Men kanskje viktigst av alt: ved å snakke med og involvere de rundt deg. Ta en prat med mobberen og offeret. Dele noen gode ord med den utstøtte. Ta dem med. Gå videre. Sammen!

Israel bruker “ukjente” våpen

Aftenposten.no kan i dag fortelle at Israel benytter ny våpenteknologi i krigføringen mot palestinerne. Bildet viser en våpentype som sprer mindre ladninger over et større område. Altså klaselignende våpen. Bildet i artikkelen viser tydelig at noe har eksplodert i luften og at det spres ut fra denne eksplosjonen.

I følge artikkelen på aftenposten.no så kan ikke “eksperter” forklare hvilke våpen dette er. Vel, det virker jo noe suspekt. Selvfølgelig er det noen som vet meget godt hva dette er, og disse våpene har trolig vært brukt før. Både av Israel i krigen mot Libanon i 2006 og av USA i den pågående krigen i Irak. Dette kan den britiske avisen The Times fortelle, og det dreier seg altså muligens om fosforbomber som inneholder hvit fosfor (se bildet over, foto: Patrick Baz/AFP/Getty Images). Dette stoffet brenner seg helt inn til benet på de som blir rammet, og er sterkt kritisert verden over. Men enkelte er jo hevet over enhver kritikk.

Det spekuleres også om at det kan være bomber som utløser mindre bomber over større områder. Disse mindre bombene utløser kraftige lufttrykkbølger som kan rive folk i filler. I følge vg.no og nrk.no kan de norske legene som er i Gaza fortelle om skader som de tidligere ikke har sett, trykkbølger som har blåst bort hele underkroppen på flere mennesker.

Jeg mener tydelig å huske at Livni og andre israelske ledere sa at de bruker presisjonsvåpen i denne krigen. Ut fra bildene å tyde er det ikke mye presisjon i denne bombingen, hvis ikke da målet er å ramme flest mulig.

Når smeller det i Iran?

Det er ikke usannsynlig at Iran og Syria er neste steg i “prosessen” som startet i jula i Gaza. Det formidles tvil mot Iran; i følge vg.no har Israels president Peres sagt i et intervju med ABC News at:

Hamas kan ikke forklare hvorfor de skyter, og de kan ikke skjule at de handler på ordre fra Iran. Iran har to “satelitter” i Midtøsten, Hezbollah i Libanon og Hamas i Gaza.

Vi vet jo fra tidligere retorikk av herr president Bush og andre at Iran og Syria er “fiender” som forsyner terrorister verden over med utstyr. Hvis det nå kan “bevises” at Iran forsyner Hamas med raketter og annet utstyr, er det ikke umulig at noen av Israels fly tar et sveip over Iran, fulgt opp av hvem vet hva.

Iran på sin side ber via en talsmann (i samme artikkel som jeg viser til over) andre muslimske land å kutte oljeforsyningen til land som støtter Israels krig. Dermed er det duket for virkelig Hades i et større område enn Gaza.

Vi har fått omtrent den verst tenkelige starten på 2009. Og siden vi har et FN som ikke fungerer så kan vi ikke forvente oss annet enn at Israel og tildels Hamas får gjort seg ferdig med første del av sine planer. Hva som er neste trinn i denne krigen er det få utenom Israel og USA som vet. Hamas på sin side svarer med det kruttet dem har så lenge det varer. Hva Bush m/kompiser velger å gjøre i løpet av sine siste to uker med alt for mye makt er det naturligvis umulig å vite. Kanskje ingenting, kanskje alt for mye.

Og de sivile rundt om får svi så vanvittig. Det er bare tragisk.